Baillaget røk i går på sitt andre tap på rad. 2-5 nederlaget er imidlertid ikke større enn kjeftekulturen som synes etablert i baillrekkene.
ETTER EN LOVENDE seriestart har BBL tapt hele 50 % av kampene og den lyse åpningen ser plutselig langt mørkere ut. Tapsrekken toppes av nye alkoholavsløringer etterfulgt av en lei kjeftekultur.
** En frisk pust har dermed blitt til en flau bris av dårlig ånde.
FOR Å TA DET FØRSTE først. Vi holder oss for god for trivialiteter og nevner det åpenbare; å drikke alkohol i festlig lag er ikke prestasjonsfremmende. Men viktigere enn mengde, type rusmiddel og tidspunkt er alt det som nødvendigvis flyter med ølskummet til overflaten; å drikke for å håndtere en underliggende konflikt er direkte skadelig.
PROBLEMET ER DERFOR ikke en kjellerkald øl i lystig passiar. Problemet melder seg når den enkelte tillater seg å krysse grenser, først en gang og deretter igjen. Når grensen krysses for tredje, fjerde og femte gang utvikles en utvikling som ikke kan anses som annet enn destruktiv.
** Vi registrerer her en utvikling hvor det plutselig er akseptert å snakke stygt til hverandre.
Vi ser en Arne som slenger med leppa. Vi ser en Erik som tyr til ukvemsord. Vi ser til og med en Håvard som skyter med slurva og en Vegard som velger å spyle sine lagkamerater med eder og galle.
DET BURDE VÆRE unødvendig å igjen måtte nevne det åpenbare.
** Å kjefte på sine lagkamerater er ikke prestasjonsfremmende.
*** Å kjefte på sine lagkamerater er sportslig sett direkte skadelig.
Vi gjentar; kjeft er ikke prestasjonsfremmende. En skyllebøtte vil ikke innby til annet enn tillitsfrastøtende relasjonsformasjoner. Vi registrerer en spillergruppe som ikke lenger er samlet.
BAILLKAMERATENE HAR IMIDLERTID nådd et vendepunkt. Fallhøyden er nødvendigvis større jo høyere opp i plommetreet en klatrer. Og vekten av overmodne plommer vil til slutt måtte knekke grenen de henger på og falle. Valget er da å enten bli liggende i fosterstilling eller å atter reise seg og ta tak i de organisatoriske kjerneverdiene.
Vi registrerer her at Baillaget er på ballen.
** Det tas tak.
Utpekte spillerrepresentanter synes å erkjenne at det ikke hjelper å reparere gulvet når det er hull i taket. Vi setter pris på den velmenende pekefingeren og applauderer baillagsrepresentantenes kjerneverdier.
Vi sier; gi meg en K. Gi meg en J. Gi meg en E. Osv.
Kjerneverdiene kan derfor bli den etterlyste tannpastaen som oppfrisker den forsurede stemningen. Neste match blir matchball for humør, så vel som tilbakelagt hovmod.
ETTER EN LOVENDE seriestart har BBL tapt hele 50 % av kampene og den lyse åpningen ser plutselig langt mørkere ut. Tapsrekken toppes av nye alkoholavsløringer etterfulgt av en lei kjeftekultur.
** En frisk pust har dermed blitt til en flau bris av dårlig ånde.
FOR Å TA DET FØRSTE først. Vi holder oss for god for trivialiteter og nevner det åpenbare; å drikke alkohol i festlig lag er ikke prestasjonsfremmende. Men viktigere enn mengde, type rusmiddel og tidspunkt er alt det som nødvendigvis flyter med ølskummet til overflaten; å drikke for å håndtere en underliggende konflikt er direkte skadelig.
PROBLEMET ER DERFOR ikke en kjellerkald øl i lystig passiar. Problemet melder seg når den enkelte tillater seg å krysse grenser, først en gang og deretter igjen. Når grensen krysses for tredje, fjerde og femte gang utvikles en utvikling som ikke kan anses som annet enn destruktiv.
** Vi registrerer her en utvikling hvor det plutselig er akseptert å snakke stygt til hverandre.
Vi ser en Arne som slenger med leppa. Vi ser en Erik som tyr til ukvemsord. Vi ser til og med en Håvard som skyter med slurva og en Vegard som velger å spyle sine lagkamerater med eder og galle.
DET BURDE VÆRE unødvendig å igjen måtte nevne det åpenbare.
** Å kjefte på sine lagkamerater er ikke prestasjonsfremmende.
*** Å kjefte på sine lagkamerater er sportslig sett direkte skadelig.
Vi gjentar; kjeft er ikke prestasjonsfremmende. En skyllebøtte vil ikke innby til annet enn tillitsfrastøtende relasjonsformasjoner. Vi registrerer en spillergruppe som ikke lenger er samlet.
BAILLKAMERATENE HAR IMIDLERTID nådd et vendepunkt. Fallhøyden er nødvendigvis større jo høyere opp i plommetreet en klatrer. Og vekten av overmodne plommer vil til slutt måtte knekke grenen de henger på og falle. Valget er da å enten bli liggende i fosterstilling eller å atter reise seg og ta tak i de organisatoriske kjerneverdiene.
Vi registrerer her at Baillaget er på ballen.
** Det tas tak.
Utpekte spillerrepresentanter synes å erkjenne at det ikke hjelper å reparere gulvet når det er hull i taket. Vi setter pris på den velmenende pekefingeren og applauderer baillagsrepresentantenes kjerneverdier.
Vi sier; gi meg en K. Gi meg en J. Gi meg en E. Osv.
Kjerneverdiene kan derfor bli den etterlyste tannpastaen som oppfrisker den forsurede stemningen. Neste match blir matchball for humør, så vel som tilbakelagt hovmod.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar