Våknet til søt sykesøster, ferskpresset juice og kaffe, helt fri for smerter

Det så stygt ut da Knut Magne landet forkjært etter en duell i 4-3-tapet mot Fosenborg. Nå forteller Baillbloggen hva som skjedde i timene etterpå.

- Ambulanse, ambulanse! Ring etter ambulanse, ropte Knut Magne da han så vidt klarte å sette sjøbein etter en duell på stillingen 3-3 mot Fosenborg.
Martin hadde akkurat utlignet på straffespark, Bakklandet Baillag var på vei inn i kampen igjen og Knut Magne storspilte på den sentrale midtbanen.
Så smalt det.

Knut Magnes albue er tydelig på bærtur,
men han smiler tappert likevel.

Samme som for 14 år siden
Det hersket en stund forvirring på Bakklandet-benken. Det sto om viktige poeng mot en av erkerivalene. Det ble fisket etter mobiltelefoner i svette bager, men ingen slo de tre sifrene.
- Jeg kjører, sa kaptein Vegard, men også han var på vei inn på banen sekunder tidligere.
Da bilen omsider snirklet seg nedover fra Eberg mot Øya, innså han alvoret.
- Albuen ute av ledd. Gjorde det i 2000 også. Da ble jeg kjørt i båtambulanse fra en kamp i 5. divisjon for Fjørtoft. Vi ledet 5-2. Jeg scoret mål, fortalte Knut Magne.
Så måtte han bite tennene sammen igjen.
- Satan, det er vondt.


Resepsjonisten snudde seg bort
Bortsett fra en eldre dame i rullestol som blødde kraftig fra nesen, var det ingen foran i køen på legevakta.
Dama i skranken snudde seg på femøringen da hun fikk se Knut Magnes arm.
- Jeg må hente noen som kan dette bedre enn meg.
- Satan, det er vondt, sa Knut Magne.
Inne hos legevakta kom flere ilende til.
- Jeg er legestudent. Kan jeg få se på arma di? Jeg lover å ikke ta på den, sa en yngre dame.
- Det er klart han må bli prioritert, sa en mer erfaren lege.

Røntgenbildene levner liten tvil:
Sånn skal ikke et ablueledd se ut.

«Vi har en albux. Rød»

Plassert i en smårusten rullestol bar det opp til røntgen, med kapteinen som sjåfør.
- Er det ikke litt upraktisk at røntgen er så langt unna legevakta, sa han.
- Satan, det er vondt, sa Knut Magne.
- Vi har en albux. Rød, sa legen som mottok bildene nede i 1. etasje.
- Hvor lenge er det siden du spiste?
- Halv seks.
- Når skjedde dette?
- Halv ti ca. Stillinga var 3-3.
- Vi kommer til å gi deg en midlertidig gips, så blir det full narkose senere i kveld. Vi har ikke sjans til å sette den på plass nå. Jeg må bare skrive en time overtid først.


Legen var ikke en skitsekk
Mens han satt i rullestolen og ventet på videre behandling, kom også navnebror Knut stormende til. Han fortalte om den sørgelige avslutningen på kampen, men Knut Magne tok det med et stadig bredere smil.
- Et eller annet er det. Jeg vet ikke om det er morfinen eller smertene. Jeg føler meg i hvert fall brisen.
- Skal jeg hente en pils, så forvirringen blir total, foreslo kapteinen.
Akkurat da kom legen og tok tak i rullestolen. Sprekken mellom gulvet og heisen gjorde at det rykket til, både i rullestolen og i ansiktet til Knut Magne.
- Satan, det er vondt, sa han.

Smertene avtar, Knut Magne føler seg brisen.

- Det er ikke meninga å være en skitsekk. Vi nordlendinger kan jo være litt kjipe, men det var ikke med vilje, sa legen.
- Har du spilt bedriftsfotball du og kanskje? Kanskje jeg taklet deg så hardt en gang at du ville hevne deg, sa Knut Magne.
- Nei, det holder jeg meg langt unna.

Skal se «Homeland» på dvd

I løpet av natta har albuen til Knut Magne blitt presset på plass. I full narkose. Fallet førte også med seg et lite brudd og noen avrevne leddbånd, men humøret er i ferd med å stige kraftig når Baillbloggen omsider treffer han på telefon.
Kapteinens sykehusbesøk ble forgjeves, veska er full av Kvikk Lunsj, men hovedpersonen stråler.
- Jeg våknet til synet av en søt sykesøster, juice, kaffe og litt mat, servert på senga. Helt uten smerter. Satan, så digg, sier Knut Magne.
- Hva skjer fremover nå?
- Jeg slapp heldigvis gips, som sist. Da var jeg ganske handikappet i en måned. Dette skal bli bra. Jeg må bare unngå å løfte tunge ting. Nå skal jeg se «Homeland» på dvd, sier han.